PRESS PLAY er den første utstillingen av dataspillgrafikk i et norsk kunstmuseum, og som medlem av JoinGame (et nasjonalt ressursnettverk med mål om å styrke forskning, utvikling og samarbeid mellom ulike institusjoner som jobber med dataspill), tok jeg turen til Permanenten i Bergen for å få den med meg.
Utstillingen framstår på den ene siden som en pedagogisk presentasjon av spillutvikling, på den andre som et temmelig ukritisk utvalg av spillscenarier. En løselig gåte er også bakt inn i den for så vidt artige og dataspillaktige installasjonen, men bare for den som er på facebook (løsningshintene legges nemlig ut der). "Press Play" er med andre ord ikke i stand til å kommunisere dataspillenes estetiske kvaliteter til et kritisk publikum.
BTs Øystein Hauge angriper derfor med rette både utstilling og kuratering, men nytter samtidig høvet til å underkjenne dataspill som kunstmedium overhodet. Han bekjenner seg til en institusjonell forståelse av kunst i tråd med kunstdefinisjoner lansert av størrelser som Arthur Danto og George Dickie, riktignok i forrige årtusen, men som fortsatt gjelder i praksis. Kunst er for Hauge som for Dickie det som kunstverdenen (the Artworld) til enhver tid anerkjenner som kunst. Han er med andre ord ærlig, og bekrefter at kunst handler om makt: "Kunstverdi er noe vi finner opp, ikke noe som avdekkes" (Hauge, 26.9.2010).
Hauge anerkjenner faktisk at dataspill har estetiske kvaliteter, men mener at de mangler bekreftelse i kunstverdenen. Dataspill har rett og slett for lite "kred" til at Haugen tør risikere sitt gode navn og rykte på å gi dem anerkjennelse som kunstmedium. Han er åpenbart ikke i posisjon til å høyne deres kredibilitet, og har derfor lite å tjene på å være nysgjerrig på dem.
Derfor skyter både spillredaktør Thomas Vigild og Dagbladets Snorre Bryne skivebom når de anklager Hauge for å gjøre samme tabbe som den nå angrende filmkritiker Robert Ebert, som gikk hardt ut mot dataspill som kunstmedium på et utelukkende teoretisk grunnlag. Ebert trakk sin uttalelse tilbake etter å ha spilt dataspill i praksis, noe jeg ikke tror Hauge nødvendigvis ville gjort. Ingenting i hans kritikk tilsier at han ikke har spilt dataspill, og hans teoretiske alibi for å avvise dataspill som kunstmedium er faktisk vanntett.
Det eneste klossete ved Hauges artikkel er at han søker etter utstillingens berettigelse i Permanentens lokaler ved å lete etter konsoller som del av veggfasadens håndverksorienterte ornamentikk og symbolikk. Slutningen "det finnes ikke spillkonsoller i kunstindustrimuseets fasadedekor, ergo er ikke dataspill kunsthåndverk" er ikke bare fjompete feilaktig, den virker også merkelig gammelmannsaktig for en ellers oppegående kritiker.
Hadde kurator Kari S. Pettersen vært tydeligere på at formålet med utstillingen er å vise det grafiske håndverket i dataspilldesign, ville den bedre kunnet stå seg mot Hauges kritikk. Utvalget av spillscenarier later imidlertid ikke til å ha blitt foretatt på bakgrunn av estetiske eller håndverksbaserte kriterier, men på et ønske om å vise et representativt utvalg fra spillindustrien, ikke minst den norske. Det eneste spillet det faktisk er mulig å spille på ”Press Play” er det for anledningen utviklede minispillet "Pensel-Pelle", som er pinlig pedagogisk i sitt forsøk på å vise oss spillgrafikkens utvikling, og på ingen måte med på å høyne utstillingens kvalitet. Det er absolutt modig å kuratere et slikt museumsprosjekt, men Hauge har dessverre rett i at utstillingen feiler i forsøket på å "løfte dataspillene ut i det offentlige rommet".
Det er langt mellom de virkelig store dataspillene, slik det er langt mellom de store verkene innenfor enhver kunstsjanger. På sikt vil det neppe hindre dem i å anerkjennes som kunstmedium, på linje med spillefilm og skjønnlitterære romaner. Til det er for store deler av den kulturelle intelligentsia entusiastiske spillere med gode argumenter og opplevelser å støtte seg på. Men data- og videospill vil neppe anerkjennes som kunstmedium på linje med konseptuell videokunst eller performance med det første. Til det er kunsthegemoniet for opptatt av institusjonelt betinget "kred".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar