Ibsenmaskineriet og andre spillmotorer

Har jeg rett til å uttale meg om Sebastian Hartmanns Ibsen-maskineri, når jeg ikke akter å bivåne det fra Nationaltheaterets sal? Vel, jeg spør ikke om lov.

På Nationaltheaterets nettsider kan vi lese: "I Ibsenmaskin møtes figurer fra Ibsens univers på uvant vis. Hovedpersonen er Osvald fra Gengangere. Hans tekst er ny, skrevet av Hartmann, oversatt av Øyvind Berg. Osvald er på vei hjem fra Paris til Norge i sin Mercedes. Han er alvorlig syk, og idet han raser nordover på autobahn, passerer livet i revy".

Jeg har i løpet av mitt trettiåtteårige liv knapt nok hatt mulighet til å møte Ibsens figurer på det som kan kalles "vant vis", utenom de gangene jeg har lest deres orginalreplikker i trykket format. Det er nemlig lenge siden "uvant vis" ble standard for samtidens oppsetninger av tradisjonelle stykker, og "teatermaskin" institusjon. Dagens teaterinstruktører tør rett og slett ikke stole på at store dramatikere fra forrige årtusen klarer å formidle noe universelt eller tidløst. Hartmann kan ikke forestille seg at vi blir interessert i Osvald med mindre han er en urban, kvinnelig Mercedes-sjåfør som får bøtter med olje over hodet.

Jeg takker min (eller noens) Gud for at forlagsbransjen ikke tenker på samme vis, men fortsetter å gi ut klassikerne, uten omskrivninger, karakterendringer eller andre samtidstilpassede grep. Det gjør at jeg som leser selv må stå for tolkninger og metaperspektiver - at jeg selv har ansvaret for å gjøre tekstene relevante for meg og min samtid. Merkelig nok har jeg ingen problemer med det. Brødrene Karamasov makter å berøre meg selv om de ikke danser hiphop.

Den som derimot berører meg ved å danse hiphop er CJ, nærmere kjent som Carl Johnsen. Han er hovedrolleinnehaver i TV-spillklassikeren Grand Theft Auto - San Andreas. Plassert i USA-inspirerte storbymiljøer og i vår egen tidsalder, møter han utfordringer Ibsens Osvald definitivt var forskånt for. Når jeg velger å styre unna Hartmanns Ibsensmaskin, er det fordi jeg har en sterk forutanelse om at Osvald i motsetning til CJ dårlig vil kle samtidens utfordringer.
Som medium har teateret det til felles med TV-spillene at det har muligheten til interaktiv formidling: publikum kan innlemmes i stykkets handlingsforløp, skuespillerne kan gis mulighet for improvisasjon. Og det kan være spennende. Men at dette er en mulighet betyr ikke at den må taes i bruk ved enhver oppsetning.

Jeg ønsker meg flere tradisjonelle, tekst- og replikktro oppsetninger av våre store drama, fordi jeg tror synliggjøringen av fordums eksistensielle kvaler gjør meg bevisst på tidløse dilemmaer. En orginaloppsetning vil dessuten i seg selv fortone seg som en tidsreise, og slik utgjøre en opplevelse. Det er en stor nok kunstnerisk utfordring å få samtidens skuespillere til å levendegjøre og formidle et tradisjonelt stykke uten å modernisere det. Inntil videre nøyer jeg meg med medier som klarer å forene rene narrativer med interaktivitet, fortid med fremtid og underholdning med kunst. I stedet for å la maskineriet overdøve innhold og budskap, støtter dataspillenes spillmotorer opp under narrativen og spilldynamikken.