Dette er Anton Hays vannhus. Dets spisse profil korresponderer med Oksehornene ute i havgapet. Oksehornene, eller bare Oksen, er fjellet som etterhvert har fått bli turistattraksjon i Steinfjorden på Senja. Man forsøker å lansere det som "Djevelens tanngard", men fjellet er spektakulært nok i seg selv, og trenger ikke noen omdøping.
Uansett, her ute ville Anton Hay bosette seg, i midten av forrige århundre. Ganske alene, i en temmelig merkverdig bygning. Jeg vet ikke fryktelig mye om ham, utover at han var min mormors onkel, at han eide båten Brødrene sammen med mormors far, og at han på et tidspunkt flyttet fra Strandby, og hit til Hel'n (Hellen), noe nærmere (men fortsatt et godt stykke fra) sentrum av Steinfjord. Nå lever han ikke lenger. Min mor mener han flyver rundt som måke, og setter seg på sitt eget hustak når vi kommer gående langs den nybygde veien.
 |
| Utsikt fra veien inn mot Steinfjord |
Inntil i 2008, var altså både Hel'n og Strandby aldeles uten veiforbindelse. Det er ingen som bor fast på disse plassene nå, veien er bygget for grafittutvinning. Antons hus er sterkt forfallent etter å ha stått tomt i en årrekke, mens Strandby fungerer som feriehus.
Min mormor, Nelly, døpt Hay, vokste selv opp på Strandby, og hadde en tøff skolevei inn til Steinfjord. De tre kilometrene måtte forseres langs en steinete fjære, eller på gjørmete sti, i all slags vær. På heimveien var hun pålagt å bære med seg torv. Det var forventet at hun arbeidet som et mannfolk. Ikke uventet lot hun seg ganske uproblematisk røve av min morfar, allerede i en alder av 15 år.
 |
| Mormor og jeg |
I dag er hun en meget urban Tromsø-dame, med shopping og kaféliv som hovedinteresse - de dagene hun er frisk nok til det. Det har de siste årene blitt stadig færre.
Men tilbake til Antons heim fra 60-tallet:
Et bolighus med inngang på øversiden ...
... og naustinngang fra sjøsiden, med eget vinsjesystem for inndraging av båt.
Stedet er aldeles unikt, både hva stemning og "arkitektur" angår, og mange spørsmål melder seg. Hvordan planla Anton byggingen? Har han bygget selv? Etter noen slags standard, eller etter eget hode? Hvor uvanlig er og var det å bygge naust og bolighus i ett? Er dette et særnorsk fenomen? Nord-norsk? Og kan det virkelig stemme at det er bygget på 50-/60-tallet?
Google har ikke klart å hjelpe meg med noen av problemstillingene. Jeg trenger eksperthjelp. Men heller ikke Hage, Haugdal, Ruud og Hegstads "Arkitektur i Nord-Norge" sier noe om denne typen bolig. Riktignok viser de en båtbaug ombygget til bolighus, men "husnaust" er og blir et uberørt tema. Arkitekt Dag Roalkvam har laget hytter inspirert av naustbyggekunsten på Vestlandet, men naustfunksjonen er jo tatt vekk, så da er man like langt igjen. Noen der ute som kan hjelpe meg? Dere henvises til kommentarfeltet, eller kan sende e-post til: lilleilertsen@yahoo.com.
I mellomtiden får jeg stille en type spørsmål jeg kan besvare med litt fantasi: Hvordan må det ikke være å bo alene her? Hva tenker man på når man ser ut av vinduene på et hav i kok og vet at det er lenge, lenge til neste gang man ser folk?
Blir man engstelig når det suser og hvisler - eller brøler - i vind, og knaker i hushjørner?
Setter man pris på det vakre landskapet som omgir en, eller forbanner man til slutt de brutale fjellprofilene?
Gåten skal ikke forbli uløst.
