Som stolt (på grensen til prektig) nordlending har jeg aldri hatt noen stor fascinasjon for flatbygda på Østlandet. Den tilsynelatende mangelen på dramatikk i landskapet og på dynamikk i folkelynnet, har gjort at jeg har distansert meg fra det med interesseløs ignoranse. Det hjelper selvfølgelig ikke på at jeg har et horn i siden til folkeminnesamlerne som lot norsk kultur først og fremst defineres av troll og traust bonderomantikk, i stedet for draughyl og spektakulært kystliv.
I oktober deltok jeg imidlertid på en av Fortidsminneforeningens ettertraktede seminarrekker i praktisk bygningsvern, og fikk meg en kraftig vekker da vi var på befaring på Øvre Romerike. Lokalhistoriker, bonde og etnolog Jan Erik Horgen var med som omviser på bussen, og ga oss en innføring i jordbrukshistorie og byggeskikk så vel som folklore i traktene vi passerte. Horgen viste seg å være en mer enn vanlig dyktig formidler, og yrkeskombinasjonen bonde og etnolog ga foredragene en ekstra tyngde. Historie og teori taper sjelden på et erfaringsfundert "innenfra-perspektiv".
Ettersom Horgen snakket (på aggressivt arkaisk dialekt så klart), åpnet landskapet seg, og det som først bare fortonte seg som monotont bølgende jorder, forvandlet seg til et identifiserbart terreng, med navngitte åskammer og gårder, hver med sin særegne slektshistorie og tradisjon. Den mest dyrkbare jorda befant seg opprinnelig ved høydedragene, og ikke på de største, flateste og i dag grønneste arealene (som den gang var leireholdige "mjælamoer"), fikk vi å vite. At historiske gårder ligger høyt i terrenget handler altså ikke bare om ut- og oversikt. Vi fikk høre om forbannelsen heksa Åse Bøler kastet over Nes da hun skulle henrettes i 1637, og hvordan den på sett og vis samsvarer med uår i etterfølgende periode. Gamle slektsnavns verdi som kulturminner fikk vi også en kjapp innføring i, noe jeg finner interessant all den stund jeg som folklorist er mest opptatt av immatrielle tradisjoner. For eksempel stammer Rud-navnene fra 1200-tallet, og er de første gårdsnavn som tar i bruk kvinnenavn, som "Ingeborgsrud".
Horgen åpnet også hjemmet sitt på Horgen gård, og vi fikk se hvordan han sammen med sin kone har anrettet og innredet et 1700-talls svalgangshus. Svalgangen er nå integrert i interiøret, slik at original ytterdør er bevart og fungerer som stuedør. Mye av restaureringen er foretatt på 1980-tallet, og det er for meg en gåte at de i lys av dette tiårets katastrofale interiørstil har klart å gjøre det så smakfullt. Men med kunnskap og lidenskap følger gjerne god smak og sansen for tidløse uttrykk.
I den noe større og kanskje mer herskapelige 1800-tallsboligen bor Horgens katt. Vedlikehold av dette kattehuset er ingen smal affære, når man ikke lenger har mulighet til å skrive slike kostnader av på gårdens driftsbudsjett. Slik trues mange verneverdige boliger rundt om i riket av uunngåelig forfall.
Husmannsplassen Hørjenhagan ("hørjen" er riktig uttale på navnet Horgen) tilhører Horgen gård. Den vesle stua huset i sin tid en familie med åtte unger. Da en av sønnene i voksen alder ble utsatt for en ulykke i New York (han var sjømann som så mange på 50-tallet), fikk han utbetalt en forsikringssum. Denne summen nyttet han til å gjøre ære på sine gamle foreldre, ved å reise hjem og skifte ut dør og vinduer i den sikkert trekkfulle boligen. Når eieren, Horgen, velger å beholde 50-tallsvindu og dør i en laftet og verneverdig bygning som denne, er det for å synliggjøre en historie som vitner om et ganske annet Norge enn det vi kjenner i dag, og som var virkelighet for nordmenn bare få år tilbake. Horgen skjønner at kulturminneven også handler om å bevare viktige fortellinger.
Hørjehagan husmannsplass.
Med på turen var også kulturminnevernkonsulent Ola H. Fjeldheim, og med sin eminente kunsthistoriske og bygningsantikvariske kompetanse stod han for guidingen ved hvert av gårdstunene som ble besøkt: Veset gård på Nes, Frilset Nordre på Eidsvoll og Risebro i Ullensaker, foruten Horgen gård med husmannsplass. Eierne hadde generøst åpnet dørene for oss bygningsvernsentusiaster, og viste fram spennende restaureringsprosjekter, noen ferdige, andre underveis. Undertengede lot seg imponere - igjen og igjen - av vakre gårdstun og bygninger, og er nå lydhør for Romerikes historiske sus. Jeg må til og med innrømme at det av og til kan være mer retorisk krutt i østlendingenes innadvendte og relativt flate formidlingsstil enn i nordlendingenes uavlatelige overstadighet.
Her ser vi damen som alltid kan garantere godt vær og fornøyde deltakere på sine arrangementer, kneisende utenfor hovedhuset på Veset gård. Bygningsvernskonsulent og tapetmester (!) Victoria Brand har æren for nok et vellykket opplegg.
Kursene i denne seminarrekken ble holdt på Ullerhov gård, et sted som i seg selv er en severdighet utenom det vanlige. Inger Marie og Per Ødegård har gjort en bragd med å forandre det som en gang var dømt til spøkelsesgårders triste skjebne til et - i alle ordets betydninger - levende kulturminne.
Her kan man booke lokaler til selskap eller faglige arrangementer, få innkvartering i smakfult restaurerte og godt vedlikeholdte historiske bygninger til en billig penge, og besøke et uovertruffent kvinnemuseum med kjoler og andre klenodier som viser livsløpet til fordums gårdsfruer. Gårdens historie er også ivaretatt og traderes spontant, godt og muntlig om du napper Ullerhovs eiere i ermet.
Seminarrekken hadde blandet tematikk, og alt fra vedlikehold av hager til mur- og malingstradisjoner ble presentert av kompetente fagfolk. Med kursholdernes praktiske innfallsvinkel til kunnskapen, kunne deltakere høste gode tips for håndtering av egne bygninger og eiendommer. Mest interessant var kanskje kurskvelden viet kulturminner i et miljø- og kllimaperspektiv. Her ble myten om eldre hus som lite miljøvennige utfordret så det holdt. Men det hører med i en annen blogg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar