Den siste folklorist om folk og folkelighet.

Med kvalitetsreformen avgikk folkloristikken som eget fag ved døden, og det ble stuet inn i den mindre presise kategorien "kulturhistoriske studier", sammen med etnologien. Like greit, for begrepet "folk" er ikke stuerent innad i akademia. Det er for det første upresist, for det andre devaluerende. Det er for eksempel med på å opprettholde skillet mellom elitekultur og folkelig kultur, samt mellom insitusjonalisert tro og andre trosforestillinger. En humanistisk forsker som snakker om "folk" skaper avstand til sine studieobjekter.

Folk flest derimot er ikke redde for å alliere seg - nettopp under begrepet "folk flest". Noe som igjen fortørner og opprører de selvsamme akademikere som ønsker skillet mellom folk og bedrevitere opphevet. For ”folk flest” representeres gjerne av FrP og Se og Hør, og holder liv i det den selvutnevnte kulturelite gjerne betegner som "søppelkultur", både som deltagere og konsumenter. I Reality-TV og sosiale medier forskånes ikke folk flest fra seg selv - sin uvitenhet, sin mangel på estetiske og kommunikative ferdigheter, på høflighet. Mobbere får heiagjenger, og fritt spillerom. Folk flest vil ha - og får i de sosiale medier - frihet til å gjøre nettopp hva de vil. Men de, eller vi, får også praktisk formidlingstrening.

Det finnes i grunnen ikke noe bedre retorisk grep i politisk sammenheng enn å gjemme seg bak "folk flest": "Folk flest - det er jo oss, det er jo meg?" Slik skapes et fellesskap den gode retoriker kan fylle med nesten hva som helst. Derfor mener jeg det må være greit både å karakterisere, angripe og forsvare den ansiktsløse Hvermannsen, mannen i gaten. For selv om vi alle er "folk flest", i en eller annen grad og på en eller annen måte, er det mulig å snakke om grader av bevissthet, om allianser tuftet mer på ønsket om samhørighet enn på et reellt fellesskap - og om oss og dem!

"Oss og dem"-formuleringer har blitt et tabu for mange akademikere, til tross for at det er slik vi alle fungerer når vi forvalter vår kulturelle identitet. Folk vil alltid være folk - mennesker som søker en felles identitet. Dessverre ofte uten bevissthet om på bakgrunn av hva eller med hvilke strategier. Identitet må bygges og pleies, men også forhandles og reforhandles. Derfor er det ikke lurt å la "folk" seile sin egen sjø, eller late som om det ikke finnes forskjell på folk flest og folk som representerer en eller annen form for eksperitse.

Jeg prøver på ingen måte å si at akademia har monopol på kunnskap og refleksjon, men det er liten tvil om at informasjonssamfunnet i økende grad krever høy formidlingskompetanse, og at folk som mangler trening i å uttrykke seg vil være ute av stand til å kommunisere sin kunnskap og sine verdier. Sånn sett er sosiale medier en revolusjon. Men formidlingstreningen er lite verdt om de som allierer seg og skaper et "vi" ikke blir tatt på alvor.

"Oss og dem"-forestillingen er faktisk både ærligere og redeligere enn dyrkingen av en likhet som ikke foreligger, et fellesskap som ikke er fremforhandlet ennå og som kanskje ikke engang kan eller trenger å fremforhandles. Men det krever selvsagt at man ikke generaliserer på dårlig grunnlag eller legger ord i munnen på hverandre. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort. Å uttrykke seg enkelt og presist er noe av det vanskeligste man kan forsøke seg på. Det krever trening. Ethvert "Vi" bør få den treningen. Ikke minst det "vi"-et som skjuler seg i "folk flest".

Med denne bloggen vil jeg ikke være redd for å si "oss og dem", "jeg" i motsetning til "du", eller å kalle en spade for en spade og identifisere folkeligheten der den flagger seg selv. Men jeg vil også søke å spore folkeligheten i flere og andre sfærer enn der man forventer å finne den.

Folk flest!