Samisk språkforvaltning redusert til partipolitikk

Publisert i avisen Nordlys 25.11.2011

Som utflyttet Tromsværing med for lite sameblod i årene til å få drive samepolitikk på urfolknivå, må jeg nøye meg med å lytte til og kommentere språkdebatten som nå raser i nord. Det er fortvilende å se hvordan partipolitisk retorikk – på begge sider av aksen – bidrar til å forvrenge hele bildet av hva som ville skjedd om Tromsø ble innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk.

På venstresiden reduseres spørsmålet til en sak om tåleranse og multikulturalisme, som om samene var en hvilken som helst minoritet i Norge. ”Vi” må vise ”dem” respekt, og ”vi” må få ”dem” til å føle seg velkomne. Hallo? Som Per Willy Amundsen fra FrP fremholdt i debatten på Fiskerihøgskolen 17. november gir det i Nord-Norge liten mening å skille for hardt mellom samer og ikke-samer på etnisk grunnlag. Til det har vi blandet oss for mye med hverandre. Og dette vet folk flest, de er bare ikke spesielt opptatt av samisk språksatsning. Men som jeg skal argumentere for handler ikke dette om ”å skulle være snill med samene”.

På høyresiden reduseres spørsmålet om samisk språkforvaltning i Troms til en debatt om kroner og øre. Det hele fremstilles som et kostbart vedtak som bare vil gagne noen ganske få. Men Tromsø har en ledende rolle i nordområdesatsningen, og har profilert seg sterkt som Nord-Norges "hovedstad". Da gjelder det å anerkjenne hvilket område det er Tromsø faktisk befinner seg i. Selv om det kun er noen få som faktisk snakker samisk akkurat i Tromsø, betyr ikke dette nødvendigvis at samisk skilting og språkforvaltning kun tjener noen få.

Å redusere saken til et lokalt anliggende ved å telle antall samisktalende er å underkjenne samisk kulturs betydning for Tromsø nettopp som arktisk storby; som polarforskningsby og som et internasjonalt attraktivt reisemål! Jeg husker hvor spennende jeg syntes det var å se de gæliske skiltene når jeg haiket rundt i Skottland for noen år siden. Man blir interessert og begynner å stille spørsmål: Hvem er nå skottene egentlig? Samisk identitet er en del av nord-norsk identitet, og samisk skilting i Troms vil på samme måte bidra til at vi får profilert landsdelens kulturelle særpreg og sammensatthet – også utad! Jeg er ikke i tvil om at det på sikt vil lønne seg – også i kroner og øre.

Ved å synliggjøre et språk visuelt, for eksempel med skilting, kan man demonstrere befolkningssammensetningen i et område. Multikulturalisme er et forslitt uttrykk som har blitt misbrukt i innvandringsdebattene her til lands så det holder. Felles verdier og historikk har kanskje vist seg å være viktigere enn man trodde for fellesskapsfølelsen i et samfunn. Men når man vokser opp i eget land, i områder hvor ens forfedre har levet side om side med andre folk i tusener av år, er det i mine ører ikke for mye forlangt å ønske å få se sitt eget språk bli brukt i det offentlige. I dag er det særlig viktig for et hvert språk som snakkes at det også har et skriftspråk som brukes aktivt.

Når vi Troms-væringer tenker at samisk språk ikke kan være så viktig i et land hvor alle likevel snakker norsk, er vi med på å degradere en side ved vår egen etnisitet. Selv om det kun er noen hundre som snakker samisk i Tromsø by, vil de aller fleste Troms-væringer som driver slektsgranskning finne innslag av samisk i sitt opphav. Er vi Troms-væringer virkelig så lite opptatt av vårt eget opphav? Skal man redusere så viktige og interessante kulturelle porblemstillinger til et spørsmål om partipolitikk? Her burde vi kunne enes på tvers av aksene.

Når alt dette er sagt, synes jeg ikke nødvendigvis Sametinget gjør det lett for seg selv bestandig. At de ønsker en positiv diskriminering bør de i det minste være åpne på. Hva om det viser seg at vi støtter dem i det, de gangene vi ser at det gagner, ikke bare reindriftssamer i Kautokeino, men hele landsdelen? I stedet for en familiebasert, for ikke å si klan-orientert definisjon på hva det vil si å være samisk, burde man kanskje nettopp heller la det være et spørsmål om språk – språk snakket i dag og ikke av oldeforeldre? Det er jo i språket kulturen lever sterkest. Om flere får ta del i det samiske, og ønskes inn i det samiske fellesskapet, vil hatet også minske. Det er ikke bare samer som velger å lære samisk i norsk grunnskole i dag, noe jeg håper blir sett på som et gode.

Husnaustet på Hel'n.

 

Dette er Anton Hays vannhus. Dets spisse profil korresponderer med Oksehornene ute i havgapet. Oksehornene, eller bare Oksen, er fjellet som etterhvert har fått bli turistattraksjon i Steinfjorden på Senja. Man forsøker å lansere det som "Djevelens tanngard", men fjellet er spektakulært nok i seg selv, og trenger ikke noen omdøping. 

Uansett, her ute ville Anton Hay bosette seg, i midten av forrige århundre. Ganske alene, i en temmelig merkverdig bygning. Jeg vet ikke fryktelig mye om ham, utover at han var min mormors onkel, at han eide båten Brødrene sammen med mormors far, og at han på et tidspunkt flyttet fra Strandby, og hit til Hel'n (Hellen), noe nærmere (men fortsatt et godt stykke fra) sentrum av Steinfjord. Nå lever han ikke lenger. Min mor mener han flyver rundt som måke, og setter seg på sitt eget hustak når vi kommer gående langs den nybygde veien. 

Utsikt fra veien inn mot Steinfjord

Inntil i 2008, var altså både Hel'n og Strandby aldeles uten veiforbindelse. Det er ingen som bor fast på disse plassene nå, veien er bygget for grafittutvinning. Antons hus er sterkt forfallent etter å ha stått tomt i en årrekke, mens Strandby fungerer som feriehus.

Min mormor, Nelly, døpt Hay, vokste selv opp på Strandby, og hadde en tøff skolevei inn til Steinfjord. De tre kilometrene måtte forseres langs en steinete fjære, eller på gjørmete sti, i all slags vær. På heimveien var hun pålagt å bære med seg torv. Det var forventet at hun arbeidet som et mannfolk. Ikke uventet lot hun seg ganske uproblematisk røve av min morfar, allerede i en alder av 15 år.

Mormor og jeg

I dag er hun en meget urban Tromsø-dame, med shopping og kaféliv som hovedinteresse - de dagene hun er frisk nok til det. Det har de siste årene blitt stadig færre. 

Men tilbake til Antons heim fra 60-tallet:

Et bolighus med inngang på øversiden ...

... og naustinngang fra sjøsiden, med eget vinsjesystem for inndraging av båt.

Stedet er aldeles unikt, både hva stemning og "arkitektur" angår, og mange spørsmål melder seg. Hvordan planla Anton byggingen? Har han bygget selv? Etter noen slags standard, eller etter eget hode? Hvor uvanlig er og var det å bygge naust og bolighus i ett? Er dette et særnorsk fenomen? Nord-norsk? Og kan det virkelig stemme at det er bygget på 50-/60-tallet? 

Google har ikke klart å hjelpe meg med noen av problemstillingene. Jeg trenger eksperthjelp. Men heller ikke Hage, Haugdal, Ruud og Hegstads "Arkitektur i Nord-Norge" sier noe om denne typen bolig. Riktignok viser de en båtbaug ombygget til bolighus, men "husnaust" er og blir et uberørt tema. Arkitekt Dag Roalkvam har laget hytter inspirert av naustbyggekunsten på Vestlandet, men naustfunksjonen er jo tatt vekk, så da er man like langt igjen. Noen der ute som kan hjelpe meg? Dere henvises til kommentarfeltet, eller kan sende e-post til: lilleilertsen@yahoo.com.

I mellomtiden får jeg stille en type spørsmål jeg kan besvare med litt fantasi: Hvordan må det ikke være å bo alene her? Hva tenker man på når man ser ut av vinduene på et hav i kok og vet at det er lenge, lenge til neste gang man ser folk? 

Blir man engstelig når det suser og hvisler - eller brøler - i vind, og knaker i hushjørner?

Setter man pris på det vakre landskapet som omgir en, eller forbanner man til slutt de brutale fjellprofilene?

Til sist lurer jeg på om det lar seg berge. Vil eierne legge penger i en oppussing? Hvem er eierne? Bør ikke Riksantikvaren ta dem i ørene?

Gåten skal ikke forbli uløst.