Om utstillingen "Press Play" og dataspill som kunst

Publisert i Bergens Tidende, fredag 5. november 2010

PRESS PLAY er den første utstillingen av dataspillgrafikk i et norsk kunstmuseum, og som medlem av JoinGame (et nasjonalt ressursnettverk med mål om å styrke forskning, utvikling og samarbeid mellom ulike institusjoner som jobber med dataspill), tok jeg turen til Permanenten i Bergen for å få den med meg.

Utstillingen framstår på den ene siden som en pedagogisk presentasjon av spillutvikling, på den andre som et temmelig ukritisk utvalg av spillscenarier. En løselig gåte er også bakt inn i den for så vidt artige og dataspillaktige installasjonen, men bare for den som er på facebook (løsningshintene legges nemlig ut der). "Press Play" er med andre ord ikke i stand til å kommunisere dataspillenes estetiske kvaliteter til et kritisk publikum.

BTs Øystein Hauge angriper derfor med rette både utstilling og kuratering, men nytter samtidig høvet til å underkjenne dataspill som kunstmedium overhodet. Han bekjenner seg til en institusjonell forståelse av kunst i tråd med kunstdefinisjoner lansert av størrelser som Arthur Danto og George Dickie, riktignok i forrige årtusen, men som fortsatt gjelder i praksis. Kunst er for Hauge som for Dickie det som kunstverdenen (the Artworld) til enhver tid anerkjenner som kunst. Han er med andre ord ærlig, og bekrefter at kunst handler om makt: "Kunstverdi er noe vi finner opp, ikke noe som avdekkes" (Hauge, 26.9.2010).

Hauge anerkjenner faktisk at dataspill har estetiske kvaliteter, men mener at de mangler bekreftelse i kunstverdenen. Dataspill har rett og slett for lite "kred" til at Haugen tør risikere sitt gode navn og rykte på å gi dem anerkjennelse som kunstmedium. Han er åpenbart ikke i posisjon til å høyne deres kredibilitet, og har derfor lite å tjene på å være nysgjerrig på dem.

Derfor skyter både spillredaktør Thomas Vigild og Dagbladets Snorre Bryne skivebom når de anklager Hauge for å gjøre samme tabbe som den nå angrende filmkritiker Robert Ebert, som gikk hardt ut mot dataspill som kunstmedium på et utelukkende teoretisk grunnlag. Ebert trakk sin uttalelse tilbake etter å ha spilt dataspill i praksis, noe jeg ikke tror Hauge nødvendigvis ville gjort. Ingenting i hans kritikk tilsier at han ikke har spilt dataspill, og hans teoretiske alibi for å avvise dataspill som kunstmedium er faktisk vanntett.

Det eneste klossete ved Hauges artikkel er at han søker etter utstillingens berettigelse i Permanentens lokaler ved å lete etter konsoller som del av veggfasadens håndverksorienterte ornamentikk og symbolikk. Slutningen "det finnes ikke spillkonsoller i kunstindustrimuseets fasadedekor, ergo er ikke dataspill kunsthåndverk" er ikke bare fjompete feilaktig, den virker også merkelig gammelmannsaktig for en ellers oppegående kritiker.

Hadde kurator Kari S. Pettersen vært tydeligere på at formålet med utstillingen er å vise det grafiske håndverket i dataspilldesign, ville den bedre kunnet stå seg mot Hauges kritikk. Utvalget av spillscenarier later imidlertid ikke til å ha blitt foretatt på bakgrunn av estetiske eller håndverksbaserte kriterier, men på et ønske om å vise et representativt utvalg fra spillindustrien, ikke minst den norske. Det eneste spillet det faktisk er mulig å spille på ”Press Play” er det for anledningen utviklede minispillet "Pensel-Pelle", som er pinlig pedagogisk i sitt forsøk på å vise oss spillgrafikkens utvikling, og på ingen måte med på å høyne utstillingens kvalitet. Det er absolutt modig å kuratere et slikt museumsprosjekt, men Hauge har dessverre rett i at utstillingen feiler i forsøket på å "løfte dataspillene ut i det offentlige rommet".

Det er langt mellom de virkelig store dataspillene, slik det er langt mellom de store verkene innenfor enhver kunstsjanger. På sikt vil det neppe hindre dem i å anerkjennes som kunstmedium, på linje med spillefilm og skjønnlitterære romaner. Til det er for store deler av den kulturelle intelligentsia entusiastiske spillere med gode argumenter og opplevelser å støtte seg på. Men data- og videospill vil neppe anerkjennes som kunstmedium på linje med konseptuell videokunst eller performance med det første. Til det er kunsthegemoniet for opptatt av institusjonelt betinget "kred".

Ibsenmaskineriet og andre spillmotorer

Har jeg rett til å uttale meg om Sebastian Hartmanns Ibsen-maskineri, når jeg ikke akter å bivåne det fra Nationaltheaterets sal? Vel, jeg spør ikke om lov.

På Nationaltheaterets nettsider kan vi lese: "I Ibsenmaskin møtes figurer fra Ibsens univers på uvant vis. Hovedpersonen er Osvald fra Gengangere. Hans tekst er ny, skrevet av Hartmann, oversatt av Øyvind Berg. Osvald er på vei hjem fra Paris til Norge i sin Mercedes. Han er alvorlig syk, og idet han raser nordover på autobahn, passerer livet i revy".

Jeg har i løpet av mitt trettiåtteårige liv knapt nok hatt mulighet til å møte Ibsens figurer på det som kan kalles "vant vis", utenom de gangene jeg har lest deres orginalreplikker i trykket format. Det er nemlig lenge siden "uvant vis" ble standard for samtidens oppsetninger av tradisjonelle stykker, og "teatermaskin" institusjon. Dagens teaterinstruktører tør rett og slett ikke stole på at store dramatikere fra forrige årtusen klarer å formidle noe universelt eller tidløst. Hartmann kan ikke forestille seg at vi blir interessert i Osvald med mindre han er en urban, kvinnelig Mercedes-sjåfør som får bøtter med olje over hodet.

Jeg takker min (eller noens) Gud for at forlagsbransjen ikke tenker på samme vis, men fortsetter å gi ut klassikerne, uten omskrivninger, karakterendringer eller andre samtidstilpassede grep. Det gjør at jeg som leser selv må stå for tolkninger og metaperspektiver - at jeg selv har ansvaret for å gjøre tekstene relevante for meg og min samtid. Merkelig nok har jeg ingen problemer med det. Brødrene Karamasov makter å berøre meg selv om de ikke danser hiphop.

Den som derimot berører meg ved å danse hiphop er CJ, nærmere kjent som Carl Johnsen. Han er hovedrolleinnehaver i TV-spillklassikeren Grand Theft Auto - San Andreas. Plassert i USA-inspirerte storbymiljøer og i vår egen tidsalder, møter han utfordringer Ibsens Osvald definitivt var forskånt for. Når jeg velger å styre unna Hartmanns Ibsensmaskin, er det fordi jeg har en sterk forutanelse om at Osvald i motsetning til CJ dårlig vil kle samtidens utfordringer.
Som medium har teateret det til felles med TV-spillene at det har muligheten til interaktiv formidling: publikum kan innlemmes i stykkets handlingsforløp, skuespillerne kan gis mulighet for improvisasjon. Og det kan være spennende. Men at dette er en mulighet betyr ikke at den må taes i bruk ved enhver oppsetning.

Jeg ønsker meg flere tradisjonelle, tekst- og replikktro oppsetninger av våre store drama, fordi jeg tror synliggjøringen av fordums eksistensielle kvaler gjør meg bevisst på tidløse dilemmaer. En orginaloppsetning vil dessuten i seg selv fortone seg som en tidsreise, og slik utgjøre en opplevelse. Det er en stor nok kunstnerisk utfordring å få samtidens skuespillere til å levendegjøre og formidle et tradisjonelt stykke uten å modernisere det. Inntil videre nøyer jeg meg med medier som klarer å forene rene narrativer med interaktivitet, fortid med fremtid og underholdning med kunst. I stedet for å la maskineriet overdøve innhold og budskap, støtter dataspillenes spillmotorer opp under narrativen og spilldynamikken.

Den siste folklorist om folk og folkelighet.

Med kvalitetsreformen avgikk folkloristikken som eget fag ved døden, og det ble stuet inn i den mindre presise kategorien "kulturhistoriske studier", sammen med etnologien. Like greit, for begrepet "folk" er ikke stuerent innad i akademia. Det er for det første upresist, for det andre devaluerende. Det er for eksempel med på å opprettholde skillet mellom elitekultur og folkelig kultur, samt mellom insitusjonalisert tro og andre trosforestillinger. En humanistisk forsker som snakker om "folk" skaper avstand til sine studieobjekter.

Folk flest derimot er ikke redde for å alliere seg - nettopp under begrepet "folk flest". Noe som igjen fortørner og opprører de selvsamme akademikere som ønsker skillet mellom folk og bedrevitere opphevet. For ”folk flest” representeres gjerne av FrP og Se og Hør, og holder liv i det den selvutnevnte kulturelite gjerne betegner som "søppelkultur", både som deltagere og konsumenter. I Reality-TV og sosiale medier forskånes ikke folk flest fra seg selv - sin uvitenhet, sin mangel på estetiske og kommunikative ferdigheter, på høflighet. Mobbere får heiagjenger, og fritt spillerom. Folk flest vil ha - og får i de sosiale medier - frihet til å gjøre nettopp hva de vil. Men de, eller vi, får også praktisk formidlingstrening.

Det finnes i grunnen ikke noe bedre retorisk grep i politisk sammenheng enn å gjemme seg bak "folk flest": "Folk flest - det er jo oss, det er jo meg?" Slik skapes et fellesskap den gode retoriker kan fylle med nesten hva som helst. Derfor mener jeg det må være greit både å karakterisere, angripe og forsvare den ansiktsløse Hvermannsen, mannen i gaten. For selv om vi alle er "folk flest", i en eller annen grad og på en eller annen måte, er det mulig å snakke om grader av bevissthet, om allianser tuftet mer på ønsket om samhørighet enn på et reellt fellesskap - og om oss og dem!

"Oss og dem"-formuleringer har blitt et tabu for mange akademikere, til tross for at det er slik vi alle fungerer når vi forvalter vår kulturelle identitet. Folk vil alltid være folk - mennesker som søker en felles identitet. Dessverre ofte uten bevissthet om på bakgrunn av hva eller med hvilke strategier. Identitet må bygges og pleies, men også forhandles og reforhandles. Derfor er det ikke lurt å la "folk" seile sin egen sjø, eller late som om det ikke finnes forskjell på folk flest og folk som representerer en eller annen form for eksperitse.

Jeg prøver på ingen måte å si at akademia har monopol på kunnskap og refleksjon, men det er liten tvil om at informasjonssamfunnet i økende grad krever høy formidlingskompetanse, og at folk som mangler trening i å uttrykke seg vil være ute av stand til å kommunisere sin kunnskap og sine verdier. Sånn sett er sosiale medier en revolusjon. Men formidlingstreningen er lite verdt om de som allierer seg og skaper et "vi" ikke blir tatt på alvor.

"Oss og dem"-forestillingen er faktisk både ærligere og redeligere enn dyrkingen av en likhet som ikke foreligger, et fellesskap som ikke er fremforhandlet ennå og som kanskje ikke engang kan eller trenger å fremforhandles. Men det krever selvsagt at man ikke generaliserer på dårlig grunnlag eller legger ord i munnen på hverandre. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort. Å uttrykke seg enkelt og presist er noe av det vanskeligste man kan forsøke seg på. Det krever trening. Ethvert "Vi" bør få den treningen. Ikke minst det "vi"-et som skjuler seg i "folk flest".

Med denne bloggen vil jeg ikke være redd for å si "oss og dem", "jeg" i motsetning til "du", eller å kalle en spade for en spade og identifisere folkeligheten der den flagger seg selv. Men jeg vil også søke å spore folkeligheten i flere og andre sfærer enn der man forventer å finne den.

Folk flest!