Det var SABIMA (Samarbeidsrådet for Biologisk Mangfold) som inviterte til debatt, og de tør stille spørsmålene ingen vil høre: Hvorfor støttes klimatiltak som i så stor grad går ut over biomangfoldet? Er fornybarsatsningen verd naturødeleggelsene? Og hvordan får vi miljø-Norge til å se miljøkrisene i sammenheng, og ikke dyrke klimatrusselen som et isolert problem?
Natur og Ungdoms representant, Silje Lundberg, mente sammen med Zeros Einar Wilhelmsen og SVs Lars Egeland at klimakvoter og biobrensel er viktige tiltak og at de bør kunne forenes med natur- og arealvern. Vel, lite tyder på det. Rune Aanderaa (SABIMA) påpekte at utarmingen av norsk natur aldri har vært større, og at artsmangfoldet svekkes kjappere enn noensinne. Men han dro ikke debatten til et internasjonalt nivå, slik jeg håpet. Det er da perspektivene begynner å bli virkelig skumle.
Det ensidige klimafokuset blandt miljøpolitikere førte til at atomkraft var i ferd med å bli stuerent igjen på verdensbasis før ulykken i Japan 2011, og man satser stadig sterkere på biobrensel som erstatning for fossilt brensel. Dette til tross for at produksjonen muligvis er mer skadelig for klimaet enn nettopp fossilt brensel. Pluss at regnskogen i tillegg må ofres på et klimaalter som ikke ser resutater før om 75 år. Regnskogene utgjør en klimagaranti som biobrenselindustrien nå bidrar til å ødelegge, men likevel hevder Wilhelmsen at klimatiltakene må prioriteres siden klimakrisen i seg selv er en trussel mot biomangfoldet.
Jeg kan ikke fatte at det skal være så vanskelig å innrømme at dette er et villspor? Egeland bablet noe om at vi ikke måtte la oss handlingslamme, at det er bedre å gjøre noe enn ingenting. Vel, det kommer vel an på? Jeg tror vi kommer bedre ut av det om vi stopper biobrensel-satsningen. Og klimakvotene, et avlatssystem som jeg - en skarve lekmann på fagområdene økonomi og økologi - var i stand til å forutse at kom til å bli en flopp (hvem gjorde ikke det?), er fortsatt et viktig satsningsområde for politikere som påstår at de er oppatt av miljø. Selv om systemet "merkelig nok" ikke virker som det skal.
Jeg sorterer søppelet (som vi for alt jeg vet kjører til brenning i Sverige), mest som uttrykk for et slags estetisk prinispp. De store plastflakongene (som selv frukt og grønt med tykt skall pakkes i) legger jeg i blå plastposer, papiret (som liksom skulle bli overflødig i dataalderen) i egne dunker. Dette i et samfunn som har økt forbruk som fremste og eneste økonomiske prinsipp. Og i en verden hvor en voksende middelklasse bare venter på å få delta i kjøpefesten vår. Tror noen virkelig at klimakvoter vil kunne gjøre noe fra eller til? At biobrenselproduksjonen som skal dekke det eksplosive bilmarkedet vil kunne monne?
Klimaendringene er et faktum, men menneskets innvirkning på klimaendringene er fortsatt under debatt. Og mulighetene for å redusere utslippene på verdensbasis i løpet av de neste 50 årene er bortimot ikke-eksisterende, sett i lys av at vekstprinsippet er enerådende. Regnskogen, artsmangfoldet og naturområdene våre vet vi er under angrep. Dette vet vi også at vi kan gjøre noe med. Ringer det ingen bjeller?
 |
| Bloggeren sammen med utrydningstruet halsdyr. |
