mandag 29. november 2010

Anmeldelse av Tale of Tales' spillmesterverk The Path

Om David Lynch og Brødrene Grimm hadde støtt på hverandre i et spillutviklingsstudio, ville resultatet neppe blitt ulikt The Path. Seks søstre skal i tur og orden begi seg ut på ferden fra storbyen til bestemors hus i en usedvanlig dyster skog. Men ingen jeger står parat til å redde jentene når de møter sine respektive ulver.


Å bruke folklore i dataspill er ikke noe nytt. Et av Game Republics’ spill lyder nettopp navnet Folklore og baserer seg på britiske sagntradisjoner, mens japanske legender danner rammen om Clover Studios Ōkami. The Path tar imidlertid utgangspunkt i ett enkelt folkeeventyr som de fleste av oss kjenner, nemlig Rødhette. Men spillutviklerne Auriea Harvey og Michaël Samyn plasserer Rødhette i nåtid, dupliserer henne, og benytter eldre og mer bisarre versjoner av eventyret for å skape individuelle historier for hennes inkarnasjoner. Med 6 jenter, 6 ulver, 1 bestemor og 0 jegere er opplegget for ”The Path” alt annet enn opp- og avgjort.

Spillet åpner med at rødhette-søstrene sitter henslengt i en byleilighet. Her velger vi hvem som først skal besøke bestemor. Kun en av dem, den yngste, bærer det klassiske rødhettekostymet. Det skal fort vise seg at alle som en er nødt til å bryte spillets eneste uttalte regel: ”hold deg på stien!”. Ellers uteblir både poengkarakter og spillprogresjon. Her slutter også likheten med tradisjonelle dataspill.



Det tegneserieaktige skogsscenariet er like forvirrende som vakkert, og du blir til tider usikker på spillets mål og mening der du løper i villelse, drevet dels av skrekk, dels av nysgjerrighet. Dette er et bevisst grep fra spillskapernes side – du kommer ikke i mål i tradisjonell forstand i The Path. I stedet åpner du en psykologisk mørk og ganske absurd fortelling hvor frykt og lengsel er to sider av samme sak. Force og Jarboe har laget et perfekt soundtrack som blander barneregler med eksperimentelle horroreffekter, og som forsterker følelsen av forvillelse på flere plan.

Personlig har jeg lite til overs for rødhettenes goth-stil, og savner kanskje en tydeligere spillavslutning. Det eneste som likevel hindrer meg i å gi The Path terningkast 6 er at lagringsfunksjonen ikke virker som den burde.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar